Hopp til hovedinnhold

Om kunstsamling i dag - intervju med Rolf Hoff

Rolf Hoffs fortelling om sin egen samling og drivkreftene bak den, er fortellingen om en person som rett og slett bare samler kunst han liker. Han samler intuitivt. I møtet med et kunstverk spør han seg om verket gir ham noe.

  • 1/1
    "Kongen og Dronninga", Kjartan Slettemark. FOTO: Christian André Strand/Norsk Folkemuseum

Rolf Hoff begynte i det små. Helt enkelt, med trykte kunstplakater. Og så har han sakte, men sikkert bygget opp et treffsikkert blikk for kunstneriske talenter. Hans tidlige forståelse for potensialet hos Bjarne Melgaard står i en egen klasse. Men han var også en av dem som begrep dybden i kunstnerskapet til skikkelser som Kjartan Slettemark og Ryszard Warsinski, skikkelser som på mange måter sto utenfor den norske kunstkanon i sin samtid.

Resultatet er en unik kunstsamling der det å velge 18 verker byr på store problemer. Det er så mange å velge i. Det er så mange muligheter og fasetter. Uansett hva man måtte velge, står det skatter og unike kunstverker tilbake på gulvet og roper: hvorfor ikke meg?

Hvordan begynte det?

I år er 250 år siden Peder Anker overtok Bogstad Gård.  Peder Anker levde i en tid hvor man gjerne skaffet seg en representativ samling. En samling som skulle vises frem. Men det å samle i dag må jo være noe helt annet.

Når begynte du å samle på kunst?

- Hvis jeg skal begynne i the helt very beginning, så begynte jeg egentlig samlingen med å samle på kunstplakater. På den tiden var det faktisk mange kunstnere som trykket sine egne plakater. Det var både silketrykk og det var tresnitt. Dette oppdaget jeg vel på et eller annet tidspunkt fordi jeg var sammen med mor eller bestemor på Kunstnerforbundet blant annet. Når utstillingen var ferdig fikk jeg lov til å ta det med. De var jo ikke interessert, for de skulle jo bare kaste dem.

Det var blant annet Torstein Rittun. Så skrev jeg til ham, og så sendte han meg flere plakater eller utstillingsplakater som han selv hadde trykket. Det var egentlig den spede begynnelsen.

Hvor gammel var du?

Da var jeg vel cirka 15 år. Jeg samlet jo da også frimerker og mynter. Det gav jeg ganske fort opp. Det var morsomt det også, men det var kunsten som fattet interesse.

Men, var det noen spesiell type kunst du så etter? Var det følelsesbasert?

Jeg gjorde ikke dette her for å samle, jeg hadde alltid hatt dette med ting og tang og gjenstander. Det ble liksom sånn at jeg gikk rundt i Oslos gater og så etter mynter, og hos disse mynthandlerne ofte litt av hvert annet også. Det var en oppe i Universitetsgaten, som hadde mye, og så var det en oppe i Pilestredet. Poliomyelittforeningen på Skøyen – bestemor var medlem av den – de hadde hvert år loppemarked i Tennishallen på Skøyen. Og der kjøpte jeg de to første gjenstandene i mitt liv. Da var jeg kanskje syv år.

Men det betyr at du tar vare på de tingene du samler? Også fra de forskjellige periodene?

 Ja, har det. Det er klart at når det kommer til kunsten så har jeg jo kvittet meg med mye. Gitt det bort og solgt noe, men når du begynner så er du jo helt ute i blinde. Dette var morsomt. Dette var billig. Dette var rart. Dette var interessant. Jeg hadde noen besteforeldre som hadde masse ting på veggene. Så jeg gikk rundt der i dette store huset og så på veggene.

Så døde bestemor. Og så bodde jeg der sammen med bestefar, jeg hadde hybel. Så gikk jeg rundt der i halvmørket, for han sovnet gjerne tidlig i stolen. Og da gikk jeg rundt og så, det var Munch. Det var da en liten gutt som gikk og så på Munch.

Så jeg fikk jo masse inspirasjon av å gå rundt og se på disse utrolige bildene av Munch og det må være drivkraften når du har gått og sett på disse med dine barneøyne og disse Munch’ene, litografiene og alt sånn, som hang på veggene der, ikke sant? Og hver dag når du satt og spiste frokost hos dine besteforeldre, så du rett inn på Melankoli, og så var det Madonna bort til høyre. Og så var det en Hans Dahl i midten, og så var det gammel keramikk innimellom. Da er du mottagelig.

Jeg jobbet. På serveringsted, sto i kiosker og kjørte brus, på Kodak-laboratoriet. Jobbet på hotell, nattevakter. Jeg jobbet hele tiden.

Og så brukte du penger på kunst?

Ja, brukte penger på kunst, blant annet. Jeg var ikke noe festløve. Ikke noe gikk til klær og sånt noe. Egentlig en veldig nøktern person. Men når det kommer til kunst og slikt, så er jeg jo litt gal.

Vi har jo også den situasjonen at du har vokst opp der du har, med et slags leksikon i kunst hjemme. Og så er det du, som én av tretten, som får den interessen, så er spørsmålet mitt: hva var det du så etter?

Jeg vet ikke hva jeg så etter. Det var mine foreldre som var opptatt av norske bondeantikviteter. Og så begynte jeg å interessere meg for det, ikke sant? Og da var jeg jo høyt og lavt. Jeg kjente alle butikkene i Oslo som solgte bondeantikviteter.

I ettertid tror jeg at jeg nok lærte mye av den jakten etter bondeantikviteter, for å si det sånn.? Det var jo mange røvere i denne bransjen

Det første kunstverket

 Det var i 1985. Kjell Erik Killi Olsen på Wang Kunsthandel, ca. 8300 kroner. Det var heftig. For jeg er ingen modig type. Jeg går den safe’e vei. Jeg setter pengene i banken istedenfor å gamble på aksjer. Men når det gjelder kunst, der er jeg ikke redd for noen ting. Men det er en opplæring, på en måte. Se mye, se mye, se mye.

Når er neste steg?

Jeg har så vanskelig for å huske årstall, men det er jo visse ting man snubler over. Det er klart at når jeg snublet over galleriet til Atle Gerhardsen som lå på hjørnet Rådhusgaten og Kirkegaten. Så kom jeg inn og der var en utstilling med Bjarne Melgaard. Det var en installasjon. Jeg hadde aldri sett en installasjon før.

Wow!

Jeg visste ikke hva en installasjon var engang. I dag er jo det overalt. mye rart på gulvet. Fullstendig kaos. Trodde jeg. Men jeg var alene der, Atle satt på bakrommet der, og så ble jeg stående inne i den installasjonen. Og så begynte jeg å følge disse trådene som moren hadde laget og som han hadde hengt opp fra den til den og videre til den og den. Og av en eller annen grunn. Jeg vet ikke om jeg greide å koble dette riktig, men av en eller annen grunn, så ble det for meg en kontrollert galskap. Og da så jeg at: Jøss! Det henger sammen! Og så spurte jeg: Hva er dette her? Hvordan gjør du dette her? Kan du selge dette, kan du leve av dette? Så sa han sikkert noe sånt som at: du må jo ikke kjøpe alle disse garnklumpene! Og så gikk jeg ut med tre små malerier av Bjarne under armen og så var det gjort. Og så ble jeg kjent med Atle Gerhardsen, fordi at han viste så mange fantastiske utstillinger av både norske og utenlandske kunstnere og det var en drive, altså.

Etter hvert så ble jeg også kjent med Bjarne og moren og faren hans. Det var … livets tilfeldigheter!

Men det høres ut som det er en annen bit her, også. Og det er jo at du er interessert i folk?

Jeg er jo ikke så veldig sosial. Jeg er ikke sånn som går bort og … Jeg er egentlig ganske så usosial.

Jeg har jo bare kjøpt kunst for å ha på veggen hjemme og på kontoret, men så ringer Åshild Grana med i desember 1998, jeg visste ikke hvem hun var, Bergen Kunsthall, og så spurte hun meg om jeg ville stille ut samlingen i Bergen Kunsthall, det fineste lokalet i hele Norge etter mine begreper. Til de grader! Og da var jeg litt sjokkert. For jeg visste jo at jeg hadde kunst, men jeg trodde ikke at det var så mye. Som var interessant. Men tydelig så visste hun mer om hva jeg hadde enn jeg visste selv.

Så hun greide faktisk å overtale meg etter hvert. Men det tok litt tid, for jeg er … vel, dette med kunsten er personlig. Det jeg kjøper og henger på veggen, ikke sant? Det er jo uttrykk for hva jeg liker. Så det var litt sånn shocking opplevelse, en shocking telefon å få fra Åshild. Og det glemmer jeg heller ikke.

Men så skulle jeg henge denne utstillingen i Bergen Kunsthall, og det var en ny opplevelse … vel, jeg ble ganske utslitt av det, for det å henge seg opp på veggen. Kjartan Slettemarks Kongen og Dronninga med sjakkspill i midten, henge opp Bjarne Melgaard, og alt annet på veggen i Bergen kunsthall, konservative Bergen. Man hører rykter helt til Oslo om disse Bergensfruene som kommer ned og ser og sier huff, huff og sånn, nei da var jeg slått ut, altså. Og da skjønte jeg jo hvordan kunstnerne har det; nerver. Fordi dette her, hva kommer nå? Disse kritikerne, slakter de meg nå? Er de snille nå? Eller som sist, da de bare var sånn passe? De nervegreiene der, de så jeg liksom fra innsiden. Hvordan det kanskje kunne være. Som jeg aldri hadde tenkt på. Det var rare greier.

Har det vært foto også?

Det handler ikke om det er det ene eller det andre. Det handler om det som treffer deg. Det er ikke noe med kvinner, med sex, ikke noe med religion, åh, noen ganger kunne jeg ønske at, hvorfor kunne jeg ikke bare konsentrert meg om miniatyrer, for å holde deg stramt. Se på Erling Neby som er den kanskje beste samleren i Norge. Han går jo på konkret kunst, blaffer litt ut til høyre og venstre, men ikke mye. Jeg burde kanskje gjort det, men det er hjertet og maven som surrer her og har styrt. Og ikke investeringsgreiene, heldigvis. Skulle man investere, så kunne man jo ikke hatt så mange bilder på veggen. Og kanskje ikke den gleden av kunsten.

Er det noen andre ting som har skjedd som har hatt dypere endring av måten å oppleve ting på?

Det er jo sannsynligvis så fryktelig mange. På hver messe, som man drar til, så treffer man noen og oppdager noe. Men hva er det som driver deg? Det er jo klart at det er jo jakten! Jakten etter å finne noe, en kunstner som gjør noe nytt og annerledes, setter det sammen.

Jeg sammenligner ofte billedkunstverden med musikkverden. I musikkverden så har du x antall noter og det er ikke så mange av dem, men du kan sette dem sammen på millioner av måter og du kan lage hits, det kommer en ny hit sikkert hver dag i hele verden, noen glupinger, som sitter og bruker datamaskiner og lager musikk og komponerer med bongotrommer og hardingfele, ikke sant? Ja, og det gjør man jo også når det kommer til billedkunsten, for å ta det feltet der. Plutselig så er det, oi! Der var det en ny strek. Der var det en kombinasjon. Er dette foto eller er det maleri? Nei det er et maleri, nei det er foto, og hvorfor det? Jo fordi først har en laget en maling, så tatt en pensel der, og så avfotografert denne malingen og så har han printet det over på en plate av et eller annet slag. Og da er det et foto, da! Foto, or not! Det der, å se noe nytt! Det synes jeg er det spennende! Å gå på museer og lese om kunst, det er fint det også, det er ikke det jeg sier. Men det å finne noe nytt, den der, der er det samme, men der er en annen variant! Et eget særpreg! Det synes jeg er spennende! Hvis ikke, … så, jeg har nok. I bøtter og spann. Men du vet ikke hva du ser rundt neste hjørne! Du vet ikke. Du vet ikke hva han har i skapet sitt, han der borte. Jeg har en nysgjerrighet.

Jeg har aldri hatt noen å rådføre meg med. Aldri hatt en kurator. Learning by doing, er det noe som heter. Jeg er litt sær der da. Jeg snakker selvfølgelig med mange, men jeg hører mest på meg selv, men ser jo i ettertid. Allright for meg, men kanskje ikke for familien.

Kunstverdens bjellesau

Du har fått med deg hva som skrives om deg på Wikipedia? På Wikipedia står det du er kunstverdens bjellesau.

Ja, herregud, altså. Øh …

Det er tydelig at du har et blikk som i hvert fall markedet liker …

Det er klart at det er hyggelig å høre sånt, men det betyr at det ikke er mange andre som tør å … vel, jeg har kanskje det? Man blir jo spurt. Nå gir jeg jo ikke intervjuer lengre. Jeg har sagt nei. De får finne andre. Men akkurat dette med Bogstad syntes jeg var veldig morsomt. Jeg har ikke vært på Bogstad på hundre år, men det er noe av det flotteste vi har i dette landet. Bare den gården og den historien, selv om jeg kan veldig lite. Jeg har begynt å lese boken om Peder Anker som reiste rundt i Europa og kjøpe opp denne kunsten og komme fra lille Christiania i mutt putt lille rare landet oppe i nord og gjøre det på den tiden, det synes jeg er bare helt outstanding. Og at dette var … jeg har jo aldri tenkt på at de bildene er fra ham, kjøpt for å henge der og har hengt der siden. De syntes jeg var helt … ah! Helt fantastisk.

Hvis vi nå skulle oppsummere og du fikk muligheten til å si med ett ord eller en setning noe for andre som samler, som du synes kan være et råd til andre som har lyst å hive seg ut i den verden.

Jeg har jo samlet på mye i mitt liv, og mange interesser innen - for dette, men det er kunsten som er det eneste som virkelig gir meg noe tilbake. Som jeg nesten kan kommunisere med. Som jeg kan se på hver dag, det jeg har på veggene, og oi! Så får du noe tilbake. Det er klart det er mange som spør meg: skal jeg kjøpe det eller det? Slik har det vært i mange, mange år. Du må jo kjøpe noe du liker. Gå der til det galleriet og se hva som er der. Men så har det endt opp med at jeg sier: ja, du må kjøpe noe du liker. Men du må ikke like det for godt. Du skal ha noe å gå på. For å indikere det med noe vi alle vet hva er så er det 100%. Si at det er 70%, så har du noe å vokse på. Og noe å se på. Og noe å ergre deg over. Og hygge deg med. Greia er at du helst ikke skal komme til 100%’en, du skal alltid ha noe du kan hige etter. Jeg leste i en vitenskapelig artikkel, at alle inntrykk som kommer inn til hjernen, det er jo 100% det som kommer inn der, av alle de så er det 70% som kommer via øynene. 70%. Så klart at selv om du ikke liker det du så for to år siden, så har du kanskje lagret det der oppe likevel. Og så ser du den pluss den pluss den pluss den, så bygger det seg opp og så er det kanskje noen som samarbeider bak i der, da, og så … vel, der er’n.

Intervjuet er gjort av Arnt Fredheim, kunsthistoriker og kurator for utstillingen KUNSTSAMLERNE.